Hemmeligheten ~ (En historie)

”Kom igjen!” sa Marte. ”Vi har ikke god tid!” Hun trengte da ikke mase, han visste godt hvor mye tid de hadde. Det var forresten hennes skyld at de kom for sent. Hun hadde jo nektet å løpe da de kom. Han løp fort bortover kaien. Våren var kommet, det kunne han kjenne. Solstrålene trengte gjennom den kalde luften vinteren hadde lagt etter seg. Den milde brisen gav ingen hint om hva som ventet dem. ”KOM IGJEN!” skrek Marte igjen. Hun pustet tungt og holdt seg om magen. ”Jeg kommer, jeg kommer!” sa Steffen mens han gav etter pusten. Marte var alltid den ansvarsfulle av de to. Da de var barn, hadde hun alltid vært den som holdt avtalene, mens han var den som kom en time for sent hjem fordi han hadde glemt tiden. Det førte til at foreldrene aldri tvilte på henne, aldri. Ikke en gang spurte de henne om hun hadde drukket på festen forrige kveld, mens han fikk rene kryssforhøret. ”Der er det! SS. Aurora!” hylte Marte mens hun fløy bortover den kalde, mørke kaien.  Frem fra de mørke lagerbygningene, steg den majestetiske, SS. Aurora fram.  Cruiseskipet som skulle frakte dem fra Civitavecchia, til Barcelona, hadde ikke reist fra dem! Steffen stoppet opp ved siden av Marte som hadde kommet seg fram til landgangen.  ”Haha! Du har lagt på deg litt ser jeg! Spis gulrøtter slik som meg, bror! Da holder du deg sunn og frisk!” ertet Marte.  Steffen pustet tungt, og måtte ta et dypt pust før han klarte å svare.  ”Skjerp deg, den eneste grunnen til at du løp fortere enn meg, er at jeg bærer ryggsekken min, ryggsekken din, og den svære, stygge vesken din! Hva bærer du?” glefset Steffen.”Åh, ta det med ro, det var bare en spøk. Kom igjen, la oss gå om bord før det reiser fra oss, på ordentlig, ” svarte Marte. Til å være tvillinger, var de ikke noe spesielt like.

Om bord var det ikke akkurat ” hæla i taket”. De fleste passasjerene om bord, var middelaldrene ektepar, med noen få unntak. Steffen satt stille med et bord i restauranten og slurpet i seg de siste dråpene av en iskald Cola. Marte var mer interessert i og utforske skipet og å finne lugaren deres. En mann satte en bit av biffen sin i halsen idet Marte smelte døren i veggen. Hun så veldig ivrig ut. ”Lugaren er fantastisk!” jublet hun. En kelner kom bort mot dem. ”Vil fruen ha noe? En god vin kanskje?” ”Ja takk!” svarte Marte, men ble plutselig blek i ansiktet. ”Ved nærmere ettertanke, tar jeg et glass vann,” sa hun forsiktig. Steffen stirret merkelig på henne. Hun fortsatte å mase om hvor vidunderlig skipet var, uten å skjønne at Steffen gav blaffen. ”Og, ja, mor ringte,” fortsatte hun. Steffen sluttet å glo på mannen som nesten ble kvalt av biffen, og så bort på Marte. ”Gjorde hun det? Hva sa hun da?” sa Steffen forhåpningsfullt. ”Nei, ikke noe spesielt. Hun lurte bare på om det gikk bra og minnet meg på at jeg må smøre meg godt med solfaktor og slikt.” Steffen sukket. ”Hun spurte ikke noe om meg da?” spurte han forsiktig. Nei, som vanlig, tenkte Steffen og flyttet blikket bort på mannen som fikk tilbake fargen i ansiktet. Marte åpnet munnen uten å si noe. ”Steffen… jeg må fortelle deg noe. Noe viktig.” sa hun alvorlig. Han snudde seg. ”Hva da?” spurte han nysgjerrig. ”Jeg… er gravid.” sa hun. Steffen så på henne med store øyne. ”Ingen vet det enda, ikke engang Emil! Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til mor og far, så jeg trenger din støtte. Du vet hvordan de er angående barn utenfor ekteskapet!” Steffen var fremdeles i sjokk, men skjønte at han måtte si noe snart. ”Så.. bra for deg, Marte!” svarte han. ”Jeg er glad på dine vegne.” Marte smilte. ”Jeg visste du ville ta det bra, jeg bare visste det.” sa hun gledelig. ”Hvor langt på vei er du? Blir det gutt eller jente? Har du tenkt på navn?” spurte Steffen nysgjerrig. Marte lo. ”Ro deg ned, jeg er bare to måneder på vei, så jeg vet ikke noe om kjønnet og har ikke tenkt på noen navn,” sa Marte med et smil. Hun drakk opp vannet sitt og de gikk for å legge seg.

Neste dag var det begynt å blåse kraftig. Bølgene hamret mot skipet. Skyene i horisonten var mørke. ”Dette er kapteinen som snakker,” kom det plutselig ut av høytalerne.  ”Vi er på vei inn i et urolig farvann med mye vind. Det er varslet om en liten orkan som herjer ute på middelhavet, men vi forventer å komme fram uten å støte på den. Vennligst hold dere i ro til været blir bedre.”
En time etter satt Marte og Steffen ved et bord i restauranten og stirret nervøst ut mot havet. Bølgene var fremdeles høye, og vinden så ikke ut til å stilne. ”Jeg… har et forslag.. til barnets navn.” sa Steffen stille. Marte så opp. ”Kjør på.” smilte hun. ”Hvis det blir en jente, kunne du tenke deg å kalle henne… Setsuna?” sa han. Marte stirret merkelig på ham. ”Setsuna? Hvorfor akkurat det? Hvorfor ikke et vanlig navn som… Karen?” sa hun. Steffen stirret ned på gulvet. ”Setsuna betyr moment på japansk. Eller kinesisk. Jeg husker ikke. Men, dypere, så betyr det at man skal ta vare på den tiden man har. Jeg syns det er vakkert. Tror ikke jeg kommer til å få barn selv, jeg er liksom ikke typen…” sa han stille. Marte åpnet munnen, og skulle til å si noe, men ble avbrutt. En bølge slo hardt i skipets side, og gav det én kraftig dytt. Folk falt av stoler, bord veltet, glass knuste, og folk begynte å skrike.  ”Kapteinen her,” kom det ut av høytalerne nok en gang.  ”Orkanen har økt hastighet og endret kurs rett mot oss. Det blir mye vind og mye bølger, så vennligst returner til lugarene deres og hold dere der til vi har passert orkanen.” Marte så bort på Steffen. Han var helt rolig, merkelig nok. ”Vi må komme oss ned i lugarene.” sa hun. ”Jeg blir her litt og drikker opp halvliteren min, så kommer jeg.” svarte han og tok en slurk av glasset sitt. ”Nei, kan du ikke komme nå da?” Bølgene hamret enda. ”Nei, jeg blir her en stund.” Marte ble litt skuffet, men reiste seg og gikk. Steffen så skuffelsen i øynene hennes, og angret straks. ”Ok, jeg skal bare drikke opp glasset, så skal jeg komme.”

Båten gynget, og det var ikke lett å holde seg oppreist lenger. Marte gikk ned trappene sammen med noen andre da en tilsynelatende stor bølge slo i skroget. Folk falt, men de kom seg opp igjen. Trappene var ganske glatte også, folk kunne lett skli. Hun kom seg ned trappene og gikk til venstre. Hvor ble det av Steffen, tenkte hun. Marte kunne se døren til lugaren nå, og fiklet fram nøkkelen. Plutselig begynte folk å skrike, men Marte kunne ikke konsentrere seg om det nå.  ”Så du han fyren som falt ned trappen?” sa en kvinne til en mann. ”Nei.” svarte han overrasket. ”Herregud, så mye blod!” sa kvinnen og rundet hjørnet. Marte låste seg inn i lugaren, og la seg i sengen. Bølgene slo hardere enn noensinne. Hun var redd. Aldri mer skulle hun om bord på et cruiseskip. Aldri. Hun lukket øynene.

Marte åpnet øynene og så seg rundt. Hun var på samme plass som hun hadde vært hundrevis av ganger de siste syv månedene, men denne gangen var litt spesiell. Hun gikk bortover kirkegården og leste inskripsjonene på gravsteinene. Så mange fine ord og tanker. De ordene som stod på gravsteinene, var ofte ord folk ikke hadde tørret å si før nå. Hvor mye de savnet, og hvor mye de elsket. Hun fortsatte å gå. Hvor var han nå da, tenkte hun og så mot porten. Marte gikk bort mot den graven som hadde hennes ord på.  Hun satte seg ned på huk. ”Hei,” sa hun. ”Det er litt lenge siden sist, men det er en god grunn til det.” Hun ble avbrutt av lyden av fottrinn bak henne. Det var Emil. Han hadde med seg vognen. ”Hei,” sa hun og smilte. ”Hei,” svarte han med et smil. ”Beklager at jeg er litt sen, men det var mye trafikk,” sa han og trillet vognen bort til henne. Hun så bort på gravsteinen igjen. ”Som du kanskje ser, er du blitt onkel.” fortsatte hun. Hun klarte ikke å holde tårene inne lenger. Marte løftet sin vakre datter opp fra barnevognen. Hun sov. ”Jeg kalte henne Setsuna, slik som du ville og du hadde rett; det er vakkert.” hikstet hun. Emil la armen rundt henne. Marte leste inskripsjonen om igjen. ”Steffen Kristiansen – En elsket bror og sønn som gikk så alt for tidlig bort.”